Johnsrudverkstedet – Hadeland Folkemuseum

Johnsrudverkstedet med 4 hvite vindu nede til høyre.

En takk til Hadeland Folkemuseum som var veldig imøtekommende slik at jeg kunne fotografere inne i Johnsrudverkstedet.

 

Hadeland Folkemuseum er en del av Randsfjord Museet, de andre 3 museer som er samlet under samme “paraply” er:

Hadeland Bergverksmuseum

Lands Museum

Kittilsbu Utmarksmuseum

 

På Hadeland Folkemuseum som ligger litt anonymt noen få kilometer fra Hadeland Glassverk, men med en flott utsikt ved siden av Gamle Tingelstad Kirke.  Her finnes en fin samling med eldre bygninger, en porsjon historie fra vikingtiden og en scene som blir brukt i sommer halvåret til diverse forestillinger.

 

Det går flere stier rundt omkring på museet som man kan følge for å ta hele turen, nederst i bakken på ei slette er det nå bevart to bygninger. Den en et bygg som tidligere var på Volla (Lunner Kommune) som ble brukt til produksjon og gravering av gravsteiner. Denne er enda ikke helt ferdig og jobben med å få den klar til sommeråpning er i full gang. Dette er ikke å sammenlikne med et elementbygg, historien og sjela til både bygget og dem som hadde nytte av det i årevis skal bevares med ei esse ene hjørnet, el-motor som drar reimskivene til produksjonen i et annet hjørne og bua til gravøren innerst i kroken. Kuriositeten her er at for å få dørbladet til å gå riktig vei er hele døra, inkludert dørkarmen, montert opp ned. Olav (som viste meg litt rundt) påpekte at dørterskelen som hang over hodet mitt var ganske velbrukt. Det fantes løsninger på de fleste problemer også for 70 år sida……

Et overblikk av systemet av reimer som måtte fungere i Johnsrudverkstedet. Det finnes hjul med forskjellig diameter på nesten alle maskiner for å justere farten. Maskinen i forgrunnen er et søylebor, til høyre skimtes en dreibenkt, venstre en liten symaskin.

 

Ovnen med oljefyr i midten.

Litt bortenfor finner du Jonsrudverkstedet som også kommer fra Lunner. Denne har blitt flyttet et par ganger, men har vært på Roa de fleste årene. Alderen er nok litt usikker, men det ble flyttet i 1918-1920, med et påbygg (i reisverk, ikke tømmer) fra 1937. I verkstedet finnes dreibenker, driller, høvler og sager som blir drevet av et sinnerikt system av reimer og hjul. I det ene hjørnet står en elektrisk motor som holder alt i gang.

Motoren som holdt alle verktøyene igang i verkstedet.

Midt i rommet er en ovn som var brukt til å holde verkstedet varmt med en liten slange inn for å bruke spillolje som tilleggsvarme (snakk om CO-forurensing og brannfare:-)). Jobben med å holde varmen må ha vært ganske krevende i det forholdsvis store lokalet, lokasjonen tilsier en ganske kald hverdag ettersom Roa er en av de kaldeste plassene på Hadeland i vinterhalvåret, og det hjalp neppe at det er ei elv (vigga) som rant rett utenfor verkstedet. Etter sigende skal en del av verktøyet for kapping og gravering av gravsteiner ha blitt produsert nettopp i Johnsrud sitt verksted. Det har også utvilsomt vært viktig for gårdbrukere i området og antakeligvis produsenter i omegn når noe gikk i stykker eller en ny teori skulle bli et produkt. Selv om logistikk og kundegrunnlag ikke kunne sammenlignes med dagens, kan jeg tenke meg at Roa var ved en stamvei den gangen som nå (dagens Riksvei 4/E16).

Når man går gjennom og studerer rommet er det virkelig imponerende at noe kunne fungere på denne måten. Alt som ble laget skulle passe i forbindelse med noe annet. Muttere med gjenger måtte passe med bolter, hengsler, meisler måtte ha god kvalitet og stoltheten til både arbeideren og kunden var mer vesentlig enn mange tilfeller i dag. Det å levere et personlig laget produkt må ha en annen følelse enn å selge en metallgjenstand som kun er lagt i ei hylle.

Maskinene er så solid laget at det ser umulig ut å ødelegge dem. Dreibenk på noen meter i lengde med solide stålbjelker som grunnlag, håndtak som på langt nær er utslitt bærer preg av å ha blitt brukt av hender over lang tid. Polert blanke på de områdene hvor hender tok oftest tak. Metallspon på gulvet og all slags deler i små og store varianter ligger fortsatt i hyller og skuffer, til og med en liten symaskin står i et hjørne og for meg er det en gåte hva dem brukte den til i denne sammenhengen. Det jeg vet er at Museet gjør sitt beste for å gjennskape originalen når bygninger blir restaurert og satt opp igjen innenfor gjerdene og jobben er god. Noen praktiske justeringer blir kanskje lagt inn noen ganger.

Ett eksempel er en jernbaneskinne som er felt inn oppunder taket på tilbygget til verkstedet, forklaringen ligger i etasjen over. Et veveri som tidligere hadde sin tilhørighet på Gran fikk sitt inventar reddet og plassert i andre etasjen over metallverkstedet. Dette er selvfølgelig ikke originalt og når belastningen av maskinene skal bli tolerert av et gammelt bygg må noen ha en god plan. Hvor mange tonn maskinene i veveriet veier skal være usagt, men at det er en formidabel vekt er det ingen tvil om. Men man skulle aldri tro at de maskinene kom fra en annen bygning (hvis man ikke leser informasjonsplakaten). Alt er satt sammen logisk og for de aller fleste uten spesialkunnskap, på en måte som ser helt tidsriktig ut. Bygningen har en verdi som ikke kan måles i penger, den var forgjengeren til løsningene vi har i dag og står som et supert eksempel på at Norge kan produsere perfekte og funksjonelle ting. Kunsten som ble til i Johnsrudverkstedet har vært med på å skape ideer og løsninger som mest sannsynlig har blitt til både traktorer, biler, dørhengsler og andre komponenter vi i dag masseproduserer på sekunder. Å ta vare på dette innblikket i grunnlaget for hva vi i dag opplever som en selvfølge har virkelig en betydning som man tar litt lett på.

 

En av maskinene i veveriet over maskinverkstedet. Innenfor døra i bakgrunnen var det en hybelleilighet for utleie og et lite rom hvor en skomaker hadde sin arbeidsplass. Prinsippet med reimdrift er likt det som er i 1 etg.

Hele det sinnerike systemet med belter og hjul gjør verkstedet til et ganske stille sted selv når motoren er slått på. Istedenfor en motor for hvert verktøy, rett ved den som gjør jobben, finnes det kun en motor lengst mulig unna arbeiderne. Denne dagen var ikke systemet igang, men hvis man tar en tur hit de dagene som det er arrangement på museet vil alt mest sannsynlig snurre og gå. Verkstedet i seg selv er faktisk et håndtverk på lik linje med det som ble laget her, det samme er jobben som er gjort for å bevare bygningen og flytte alt. Hvis et løpehjul er litt skeivt montert vil reima hoppe av og ingenting vil virke. Når vi da snakker om ca. 30 hjul som skal fungere sammen, blir alt en ganske stor jobb.

Kongeveien 92 på Jaren har mye å by på for de fleste som kan filosofere litt og vil krydre hverdagen litt. Det er åpent hverdager hele året og omvisninger kan avtales. På aktivitetsdager i helgene er det vanligvis godt besøkt og veldig populært å oppleve livet på plassen.

Men hvis man vil ha en turdag over Tingelstad og Granåsen med søsterkirkene og Glasslåven, vil dette være en super plass å ta lunsjpausen. Hvis du tar en titt rundt deg der du sitter og ser på alt fra dørhengsler til bordbein, vil man på Hadelandsmuseet kunne finne en del av grunnlaget til at det i dag finnes et metallstativ å henge flatskjermen på, moderne klær på kjøpesenter eller hvordan “evigvarende” leker kunne lages med en barkebit, pinne og papir.

Johnsrudverkstedet er intet unntak, den som tok sjansen på investeringen og innsatsen for hundre år siden gjorde en formidabel jobb. Og med litt fantasi er det ikke vanskelig å se for seg en pengesterk kar som kommer for å bestille et kostbart mesterverk, eller en lutfattig bonde som fikk en reparasjon av hesteplogen på krita av ren samvittighet og god folkeskikk.

 

Uansett blir historien det du gjør den til når verkstedet omfavner deg.

https://track.adtraction.com/t/t?a=1104407190&as=1237334963&t=2&tk=1

 

Skrevet av:

 

Hans Kr. Bjerkeli

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *