En frokost på Thon Hotel Gyldenløve

Det er jo egentlig en genistrek man sitter i på morgenen etter ei natt på Thon Hotel Gyldenløve. Hvis man vil gi turister fra nær og fjern en innføring i Norsk moderne funksjon og presentere en porsjon historie samtidig er det nok vanskelig å balansere løsningen bedre.

Frokost med tradisjonell sus og supert gjennbruk

Lokalene som frokosten blir servert i tilhører Lucky Bird som serverer mat med “Southern touch” og mye smakfullt for de fleste. Hva slags mat som ble servert fant jeg faktisk ut i etterkant av besøket selv om det var et hint i flere “licence plates” fra USA som henger på veggene og et rød/hvit sjakkmønstret gulv.

Når jeg sitter der i et av Oslo sine “fashion” – gater og ser på Porcher og Teslaer trille forbi tett etterfulgt av en trikk så gir det en ganske stor kontrast å ta en titt på lampene som henger i taket. Oljefat er blitt kappet i to, bunnen på vinflasker har blitt tatt vekk og en sokkel med lyspære har blitt montert. Veggene er kledd med vekslende panel som kommer fra innvendige rom (gjerne med pastellfarger) og utvendig hvit panel. For meg som er rotfestet i norsk landsbygd føler meg lett hjemme i atmorfæren og jeg er ganske sikker på at en urban person som er innom, setter pris på hvordan designen er formet i lokalet.

 

Taklamper laget av gamle tønner

 

Laget av flattjern evt. gamelt fjørstål. Legg merke til gitteret for høytaleren som også står i stil.

 

Det som kan mangle på veggene her er noen signerte bilder av berømte amerikanske og norske skuespillere eller liknende. Det ville kanskje gitt litt mer personlig følelse enn at det er en gammel fasade som er montert på innsiden av et rom. Men den som kom på konseptet har jo unektelig en sans for det original og snekkeren som greide å få alt til å passe måtte ha vært en aldri så liten kunstner. Det er ikke noen moderne måte for standardisering eller klikklaminat noen som helst plass.

 

Hvis du er på utkikk etter en plass å spise med god mat og veldig mye personlighet så er det absolutt verdt å ta turen,  det er også plass på terrassen hvis man vil det.

Lucky Bird er et kvarters rusletur fra Frognerparken på ene siden og slottsparken på den andre enden, litt anonymt men likevel enkel å finne langs Bogstadveien i Oslo.

 

God appetitt og nyt skuet av Generasjoner med fargevalg, maling, værbitt og furet ting som har sett og fortsetter å gjøre sin nytte!!

 

HK

Hamardomen og Domkirkeruiner

HAMARDOMEN OG DOMKIRKERUINER


HAMAR:


Hamar har alltid vært en av mine favorittbyer og måten dem tar var på strandområdene langs mjøsa har en verdi som ikke kan beskrives i penger. Kanskje ser det selvfølgelig ut å ha en flott strand med plass til alt fra romantiske turer og russefester, til Vielser og kulturarv, men det finnes ikke så mange slike igjen ettersom økonomi av en eller annen grunn får lov til å utkonkurrerer strandlinjene våre.

Parkerer man ved brygga til Skibladner og tar turen vekk fra bysentrum blir både stemning og energinivået et helt annet. Voleyballbaner, klokkespill, ei utskjelt og svindyrt stupetårn sammen med gode områder for bading går over i litt mer følelse av skogsti og ender opp på Domkirkeodden etter en ikke så alt for lang gåtur. Selv i regnvær kan den nytes med riktig bekledning.

Følger du stien enda litt lenger vil du komme til Jernbanemuseet  som på sommeren har et damptog i trafikk, kafe med noe godt å bite i, samt en teknisk/mekanisk historie og vise fram hvis du heller er interessert i sånt.

År 1152 var også det året i løpet av Hamar sin 4000 år lange historie ble opprettet som bispesete av Nikolaus Breakspere. Det må ha vært et yrende liv i området i alle de årene Hamar har eksistert, men vikingtiden og middelalderen må ha vært tiden som det virkelig satte igang. Vang på Hedmark var et tingsted i år 400. Eidsivating (da med navnet Hidsævistinget) var plassen der loven for hele regionen ble laget, og eventuelle dommer også håndhevet. Det er jo lov å tenke seg at datidens domfelte ikke hadde tilgang på utdannelse eller en nøytral advokat når ting skulle avgjøres.

Den nylig avholdte Middelalderfestivalen  passer perfekt inn i omgivelsene.

 



FØRSTEINNTRYKKET


På toppen før stien begynner og gå ned mot Mjøsa igjen ligger et stort glasshus med 4800 M2 med glass og ruver litt i landskapet. Den er litt unaturlig samtidig som de blanke glassflatene reflekterer både Mjøsa, trær og andre omgivelser og fjerner inntrykket av at det er et digert glassbygg man ser på.

Hamardomen og du kan se Domkirkeruinene inne i bygget:

 

Omgivelsene som reflekterer seg i vinduene:

Glassbygget kom på plass i 1998 for å bevare Hamar sin gamle Domkirke (den nye står mer eller mindre midt i byen), som i 1567 ble ødelagt i sjuårskrigen med svenskene. Sjuårskrigen i Norden ble utkjempet år 1563-1570 hvor Sverige sloss mot Norge, Danmark som hadde alliert seg med Polen og Hanseatene fra Lübeck.

Det er faktisk litt utrolig å tenke på hvilken jobb det måtte ha vært å ødelegge den gamle domkirken, men den besto av et tak av treverk som selvfølgelig ikke er så vanskelig å ødelegge med ild samtidig som rester antakeligvis over tid ble brukt i andre bygninger og kirker som ble satt opp. Steinen og byggverket som sådan måtte kreve en uvanlig sint og stanhaftig svenske, ikke rart at Sverige nå er upartiske i krig. Dem gikk vel lei av å rive ting!

Det er fort gjort å tenke på det som vandalisme å ta med seg deler av kirka for  bygge andre ting, og i dag som vi har et sterkt kulturvern er det en helt utenkelig tanke. Men hvis en bonde trengte stein til et gjerde i år 1574 så var det nok aller mest naturlig å ta fra den ødelagte kirka enn å begynne å bryte stein ut av jorda på egenhånd. Så sunn fornuft har levd i alle år!!:-)


Ruiner og modell:

 


Bygget må ha vært et voldsomt skue når den sto ferdig ca. år 1200 (påbegynt i 1152)  selv om det er en forholdsvis liten versjon i forhold til Nidarosdomen og kjempebyggene i f.eks. Wien. Buene som står igjen som ruiner har åpninger som kunne få plass til en lastebil. Ingeniører og håndtverkere har utvilsomt gjennom alle år jobbet for å lage byggverk som ser “umulige” ut å få til, men dem står der så da må det jo gå an! Når man i Middelalderen (år ca. 500-1500) kom mot Hamar enten det var til hest over mjøsisen en bitende vinterdag med lett snøføyke, eller en varm og god sommerdag måtte vel kirka gi et imponerende syn.

Buer som er flere etasjer høye, steiner av en veldig god størrelse som er tilpasset og plassert som et hjul i et lommeur. Jeg lurer på hva slags stolthet og tålmodighet som har vært tilstede under byggingen, og om den som slipte stein i ukesvis satte pris på resultatet på lik linje med det vi gjør i dag…..

Det var neppe snakk om å plugge vinkelkutteren i veggen for å få jobben gjort, eller å bestille et lass med granitt fra Kina!!



Ingen har vel egentlig fasiten på hvordan alt så ut den gangen Domkirken var helt intakt, men når man står inne i glasshuset (Hamardomen), er det ikke vanskelig å finne konturene. De gjenværende buene var på ene sida av kirkegulvet inn mot alteret, på den andre siden er det knapt noen ruiner igjen så det må til litt fantasi for å se helheten. Den utrolig kunnskapsrike verten som satt ved inngangen på Domen kunne fortelle at gulvet på kirka var av rød tegltein og himlingen malt blå så det måtte ha vært et monumentalt skue. Mangelen på naturlig lys var nok noe som kunne ta vekk synet av detaljene på den tiden Domkirken var aktivt i bruk. Som man kan se på modellen var det ikke store lysåpninger i forhold til veggarealet på kirka, og innvendig var det alltids noen hindringer for dagslyset.

Ettersom jeg ikke er en kulturhistoriker, arkeolog (men jeg har stor respekt for dem) eller på noen måte utdannet i retning av historie er det nok litt lettere å se ting i et annet perspektiv enkelte ganger. En ting jeg kom til å tenke på etter å ha sett litt på disse to bygningene sammen (Domen og Domkirkeruinene) var at dem egentlig er bygget av samme materialet. Ruinene er jo opplagt nok bygget i stein, men innholdet i glass er jo også sand/stein og kalk tilsatt aske. Det må jo være lov å fantasere litt om tanken om at det som skiller byggematerialene her er teknologien som var tilgjengelig på byggetidspunktet. Glass er jo egentlig ikke en veldig ny oppfinnelse (antakeligvis fra år 3500 f.kr), men å sette sammen glassplatene slik at det danner en fasade akkurat som steinen som er møysommelig satt på plass i kirka er absolutt sammenlignbart. Så det er vel sant som det er sagt, at nye ting oftest oppstår av å sette sammen gamle ting på en ny måte. Ville Domkirken bli bygget i glass hvis man begynte med helt nye tanker i dag?


Bruksmessig vil jeg anta at Domkirken var et mer elemtært og viktig bygg for 818 år siden, men det er faktisk fullt mulig å gifte seg i Hamardomen, eller å leie den til andre formål. Når jeg var innom så var jeg heldig nok til å være der sammen med en gruppe turister og når guiden satte i å synge med kraftfull stemme reiste nakkehårene seg i beundring. Akustikken og klangen i bygget må jo være helt særegen i forhold til alt annet.

Uansett må det beundres at våre forfedre og mødre hadde viljestyrke nok til å sette opp et bygg som snart har båret historien vår i 1000 år. Og Hamar sammen med andre instanser, og faktisk frivillige (Thomas J. Perkins donerte 10 Millioner kroner til glassbygget).

 

Den som tar seg tid til en tur dit og inkluderer en liten runde ved strandkanten vil nok bli litt betatt av stemningen. Her er det noe for alle enten man liker nytt eller gammelt, romantikk eller bare en sykkeltur. For hele familien eller en alenetur for å lufte seg sjøl litt uten mas og kjas fra andre. Og skulle man få behov for bylivet er det både moderne kjøpesenter og et yrende bysentrum å trekke tilbake til.

Velkommen skal du være.

Til info er historien hentet fra min tur til stedet og Wikipedia.no. Bilden har jeg tatt på egenhånd.

 

God tur!!

 

Annonse fra Byggmax:

Paviljong:

 

 

HK.

 

Mattradisjonen Norge

I dag kjøpte jeg Sushi på Rema 1000.


Kanskje var jeg av det heldige slaget når det kom til mat i oppveksten og at det var ferske fleskepannekaker ved siden av en nypesuppe som var kokt på nyper plukket samtidig som jeg pløyde åkeren til min bestefar. Mat tok tid, men den smakte og vi var ikke kresne på maten fordi den var alltid hjemmelaget og en dose med personlighet var alltid med i røra. Lukten av bestemors ferske brød når vi kom inn døra og følelsen var litt som på en reklame for Nora hjemmelaget syltetøy.

Vet den nye generasjonen i dag hva det vil si å spise mat som er laget med den beste hensikt? Mesteparten av maten man kjøper i dag mangler sjelen og mamma sitt spesialkrydder av noe slag, det er fullt mulig å romantisere ferdigmat i en reklame. Sannheten må vel være nærmere det faktum at en kjøttkake smaker det samme i Alta som på Hedmarken, og fiskekakene i Lofoten kan man også kjøpe i Oslo. Det er på sin side en enkel løsning, men etter det jeg skjønner ligger tradisjonen i smaken, ikke i navnet.

Finnes det lenger en tradisjonsmat?


Når vi drar til utlandet så er maten et hovedpoeng. Min søster bor i Texas som er et mekka for den som har sansen for biffer og grillmat, de forskjellige restaurantene gjør et stort poeng av å ha egen saus, krydder og andre spesialiteter for å skaffe smak. Drar vi til et kjøpesenter er det en selvfølge med ferskvaredisk og råvarer som man kan finne med øynene lukket, bare ved bruk av luktesansen.

Budapest er omtrent det samme, men her er smaken litt mer variert. Går man inn i en ganske vanlig butikk er det bondens grønnsaker som gjelder, gjerne med fjørfe og grønnsaker som virkelig kan smakes i sausen. Deler man en løk så får man tårer, noe som begynner å bli mer sjeldent i Norge.

Drar man til Frankrike så settes matkultur høyt på listen, og det er jo egentlig helt riktig. Jeg som har 2 barn og samboer, lever midt i tidsklemma mellom jobb, rengjøring, bilvask og hobbyene til ungene burde holde ganske hardt på matkulturen og la måltidene være et lite høydepunkt.

La meg ta et praktisk eksempel. Jeg bor på Hadeland og skulle en tur til Brummundal og ettersom det tar litt tid så ble min 4 år gamle datter med på turen. På veien ble jenta sulten og vi ville gjerne skaffe noe å spise og det var da vi fant ut av et lite dilemma. Det blir hele tiden laget et poeng av at barn skal spise riktig, sunt for og forhindre fedme og sukkersyke. Faktum er at hvis man i dag skal kjøre en distanse så finnes det ikke et slikt alternativ lenger med mindre man er lommekjent og kan stikke innom en restaurant når man passerer en by og vår matkultur langs veien er endret fra fisk med potet og grønnsaker til pølse eller fritert kylling. Setter man det i sammenheng med fedme og sukkersyke så kan det vel ganske enkelt summeres i ordtaket “som man sår så høster man”.

Det skal så lite til for å lage en lunsjboks som smaker godt, har bra utvalg og kan vedlikeholde en kropp bedre enn den skader den.

Men det er jo ikke bare ulemper med den nye matkulturen.


Det høres jo ut som om jeg hater norsk matkultur, men det faktum at nordmenn er flinke til å reise verden rundt og bringe nye ideer til bordet. Den gamle kjøttkaka som er laget på gamle måten er kanskje på vei ut, men den blir etterhvert erstattet med matretter og krydder som var helt ukjent for 30 år siden. Sushi, Tapas, Wok og så mange andre muligheter har dukket opp på menyer over hele landet, Italienske skinker, krydderoster og tyrkisk yogurt har gjort våre muligheter ganske endeløse når middagen skal lages. Personlig bruker jeg nå Gresk yogurt i pannekakene eller vaffelen ettersom det erstatter hele sukkersmaken og dermed er bedre for mine barn enn den gamle varianten.

Utvalget i vår mat har blitt helt fantastisk og ut fra hva man finner i dagligvaren kan det lages fantastiske retter. Det at en paprika smaker bedre i Spania enn i Norge er ganske enkelt umulig å konkurrere med, Spania med sitt vær og jordsmonn skal jo ikke produsere samme resultat som i Norge. Men at vi i det hele tatt har mulighet til å kjøpe en Avokado og lage vår egen Guacamole er en fantastisk måte å kombinere det sunne med det gode, at vi kan kjøpe en god spansk vin og lage den mest perfekte rødvinssaus til elgsteken, og at vi kan blande poteter fra Hadeland med hvitløk fra Sør-Europa og litt fløte fra ei ku i Gudbrandsdalen toppet med “internasjonal” Jarlsberg må jo kalles litt luksus.

Selv har jeg jo et ønske om at veimat en dag igjen blir laget på en måte som ikke tetter blodårene mine, eller at man må spise lunsj med barna på et sted som fokuserer mer på å lage sukkersyke enn å tilføre vitaminer. Men til syvende å sist vil det jo være enhver voksen person sitt valg. Det å lage mat er ikke vanskelig og mulighetene er der så absolutt. Den norske matkulturen har endeløse muligheter nå som den har blitt internasjonal og faktisk kan vel det være fortrinnet vårt ettersom vi kan lage matretter fra hele verden. Den norske tradisjonsmaten består på mange måter enda og retter som fårikål, elgsteik, lammelår og mors hjemmelagde kjøttkaker består på en del kjøkken, er vel matkulturen vår har nok gått fra å være tradisjonell til å være multikulturell.

Enklere Liv – Smarte løsninger for deg og dine

Å ta sitt eget valg:


Det viktigste er kanskje å ikke tro på reklamen og heller ta sine egne valg. Kjøp noen jordbær og miks dem med litt bringebær og ha i litt appelsinsaft så kan du nyte det ekte hjemmelagde. Og det kan gjøres på 4 minutter mens Fjordlands kjøttkaker står og rister i mikrobølgeovnen. Eller lag syltetøyet mens potetene koker, løken og de hjemmelagde hamburgerne (tar 10 minutter å lage) freser sammen i steikepanna til en smakfull middag, og syltetøy til kveldens brødskive. Mulighetene er der og valget er ditt.

 

Og jeg? I kveld blir det skinkesteik med bestemor, barn og samboer så jeg må komme meg videre og skru på ovnen. Det blir jo poteter med krydder og hvitløk fra Sør-Europa i tillegg.

Og sushi neste gang blir det nok i gågata på Gjøvik der risen fortsatt er lunken og fisken ikke har begynt å svette enda.

Bon apetit.

Vinsett 9 deler
Annonse fra Enklere Liv

 

Brgs.

 

HK

Bokklubben – 57 år med kunnskap

 

 

BOKKLUBBEN, GENERASJONER MED KUNNSKAP


Litt bokhistorie


Det har vært en solid utvikling fra nå Sogneprest Bang i Romedal (forøvrig den eneste jeg vet om som var nygift i en alder av 85 år), så seg lei på å ha flere tusen sider med manuskripter liggende, og med det som motivasjon greide å få Tyge Nielssøn fra Danmark til å trykke bøker i Kristiania. Året var 1643 og for å sette ting i litt perspektiv hadde Christiania i 1769 et innbyggertall på 7496 personer så det måtte ha vært et ganske så solid prosjekt. Trykkekunsten hadde utviklet seg gjennom århundrer fra å være basert på skriverstuer i Kloster hvor en person lagde en håndskrevet kopi ad en bok, til liknende løsning som farging av tekstiler, men var nå kommet inn i litt mer effektive former.



Selv om Tyge trykket et par andre bøker først, er “En ny Allmanach/ paa det Aar efter Jesu Christi Fødsel, 1644”, en datidens 7 sans som var uvanlig avansert, ansett som innførselen av boktrykkerkunsten til Norge.

Ironisk nok ble det etterhvert en krangel mellom Bang og Nielssøn som førte til at boktrykkeren reiste fra landet i hui og hast. Bang sine verker var først ferdigtrykket i 1665.

 

 

Kunnskapen blir samlet


I 1872, etter et århundrer med trykte bøker i Norge ble en bokhandel med navnet Aschehoug startet på Egertorvet i Oslo, og i 1925 solgte Gyldendahl (opprinnelig startet i 1770) i Danmark, sin norskspråklige avdeling til investorer i Norge og et av Norges største forlag så sin begynnelse.

Når Gyldendahl, Aschehough og sener Pax forlag slo sammen sin kunnskap og sitt nettverk i 1961 (Pax ble grunnlagt i 1964) til Bokklubben, er det ingen tvil om at en alianse som har til hensikt og hjelpe deg og meg med å krydre hverdagen med en verden full av bøker var verdifullt for det Norske folk.

En takk her til brage.bibsys.no for den historiske informasjonen.

 

Heldigvis har det vært en utvikling gjennom årene ettersom det ikke fantes mange datamaskiner in 1961, og internet var noe man kunne bli utstøtt fra samfunne for i det hele tatt å nevne at noe slikt kom til å eksistere. I dag er det Min side og ditt eget valg mellom lydbøker, e-bøker eller innbundet versjon mye større enn før.

 

Hva kan forventes av bokklubben:


Bokklubben har nå 9 forskjellige klubber (min favoritt er Barn ettersom jeg har små barn):

  • Bokklubben Nye Bøker
  • Bokklubben Krim og Spenning
  • Bokklubben Barn
  • Bokklubben Ungdom
  • Bokklubben Villmarksliv
  • Bokklubben Fakta
  • Bokklubben Lydbøker
  • Den Norske Bokklubben

kan du velge blant for å finne den retningen som man selv har en størst interesse for. Alle kan selvfølgelig kjøpe alle bøker, men har man ikke Barn vil det ikke være riktig å få jevnlig informasjon om barnebøker. Litt sunn fornuft blandet inn i den digitale tidsalderen er aldri å forakte, det er nok av dem som vil fylle mailboksen din med informasjon du ikke trenger.

 

Personlig verdi


Det å sette seg ned å lese en bok blir aldri utdatert og det er en fantastisk måte å glemme stresset og maset i en travel hverdag. De fleste kan huske en bok som foreldrene leste på sengekanten, men de fleste kan ikke beskrive 2 fjernsynsprogram dem så i går. Bøker gjør et større inntrykk og påvirker oss på en annen måte enn fjernsyn gjør og gir deg en periode som kan justeres av deg selv. Det finnes ingen regissør som bestemmer hvor fort du skal lese eller at du må ta reklamepause rett før det mest spennende innholdet i boken.

Tiden du bruker på å lese en bok er din egen, private tid og vil du utvikle deg selv finnes det alltid en løsning. Jeg leser ca 2 bøker i måneden og for tiden er egenutvikling viktigst, men i gutterommet på garasjen står romanene for at avbrekket skal bli komplett. Det å lese bøker er utrolig verdifullt og det å gå glipp av bøker må være en av de største tapene som finnes. Å ikke gi deg selv muligheten til å utvikle seg eller få en halvtime om dagen som er vekk fra kaos og stress har en stor kostnad. En bok kan endre alt, min bestefar ble 94 og hans favoritt ting på kvelden eller ettermiddagen var å skru av tv’n og lese. Når han mistet synet fylte han hyllen med lydbøker.

Han økte alltid sin egen kunnskap og greide å henge med i samfunnet. Det var virkelig verdifult som forbilde for min del, og er nok en stor grunn til at jeg nå leser bøker for mine barn.

Bøker og LP-plater blir mer og mer populært igjen, du trenger en pause fra alle inntrykkene og alt som suser rundt og styrer livet. Den fysiske og ikke helt perfekte opplevelsen er kjærkommen etterhvert når man skal lese, den fysiske følelsen av ei bok betyr noe som ikke helt kan beskrives.

Ei bok er viktig, og det er dette som har ført til at Bokklubben har overlevd alle disse årene. Kunnskap, tradisjon og hver enkelt person sitt ønske om utvikling kommer rett hjem i posten og tilfører verdi og gode følelser. Bokkubben er nok ikke perfekt, men det er en fullsortiment bokhandel som gir tilbake til dem som bruker den, innmelding er gratis, hvis man ønsker å motta hovedboken er den fraktfri. I tillegg kan man bruke den som en netthandel til barn, velvære, interiør og andre produkter.


I form med Dag Otto - Dag Otto Lauritzen


 

Ettersom jeg ikke kan skrive alt som kan skrives om denne løsningen og tidene heeeelt sikkert forandrer seg i etterkant av tidspunktet denne bloggen ble skrevet, vennligst klikk HER for det beste tilbudet som kan bli gitt til deg på en av linkene på denne siden. Da kan du få mer informasjon om medlemsskapet og hva du får helt gratis ved innmelding, jeg vet at nå får man med seg et knivsett som får delt opp både grillmaten, salaten og julematen nå den tida kommer.

Klikk her fort å se hva på du kan får ut av Bokklubben, for min del så fungerer den best til å glede ungene mine på kvelden og med selv når jeg leser om min favoritthobby om dagen som er egenutvikling, hva vil du lære mer om i livet?

Roma - Anders Hornslien

Takk for titten og jeg håper du kommer tilbake for å lese mer om byggesteinene for vårt nå så digitale samfunn.

 

HK

Johnsrudverkstedet – Hadeland Folkemuseum

Johnsrudverkstedet med 4 hvite vindu nede til høyre.

En takk til Hadeland Folkemuseum som var veldig imøtekommende slik at jeg kunne fotografere inne i Johnsrudverkstedet.

 

Hadeland Folkemuseum er en del av Randsfjord Museet, de andre 3 museer som er samlet under samme “paraply” er:

Hadeland Bergverksmuseum

Lands Museum

Kittilsbu Utmarksmuseum

 

På Hadeland Folkemuseum som ligger litt anonymt noen få kilometer fra Hadeland Glassverk, men med en flott utsikt ved siden av Gamle Tingelstad Kirke.  Her finnes en fin samling med eldre bygninger, en porsjon historie fra vikingtiden og en scene som blir brukt i sommer halvåret til diverse forestillinger.

 

Det går flere stier rundt omkring på museet som man kan følge for å ta hele turen, nederst i bakken på ei slette er det nå bevart to bygninger. Den en et bygg som tidligere var på Volla (Lunner Kommune) som ble brukt til produksjon og gravering av gravsteiner. Denne er enda ikke helt ferdig og jobben med å få den klar til sommeråpning er i full gang. Dette er ikke å sammenlikne med et elementbygg, historien og sjela til både bygget og dem som hadde nytte av det i årevis skal bevares med ei esse ene hjørnet, el-motor som drar reimskivene til produksjonen i et annet hjørne og bua til gravøren innerst i kroken. Kuriositeten her er at for å få dørbladet til å gå riktig vei er hele døra, inkludert dørkarmen, montert opp ned. Olav (som viste meg litt rundt) påpekte at dørterskelen som hang over hodet mitt var ganske velbrukt. Det fantes løsninger på de fleste problemer også for 70 år sida……

Et overblikk av systemet av reimer som måtte fungere i Johnsrudverkstedet. Det finnes hjul med forskjellig diameter på nesten alle maskiner for å justere farten. Maskinen i forgrunnen er et søylebor, til høyre skimtes en dreibenkt, venstre en liten symaskin.

 

Ovnen med oljefyr i midten.

Litt bortenfor finner du Jonsrudverkstedet som også kommer fra Lunner. Denne har blitt flyttet et par ganger, men har vært på Roa de fleste årene. Alderen er nok litt usikker, men det ble flyttet i 1918-1920, med et påbygg (i reisverk, ikke tømmer) fra 1937. I verkstedet finnes dreibenker, driller, høvler og sager som blir drevet av et sinnerikt system av reimer og hjul. I det ene hjørnet står en elektrisk motor som holder alt i gang.

Motoren som holdt alle verktøyene igang i verkstedet.

Midt i rommet er en ovn som var brukt til å holde verkstedet varmt med en liten slange inn for å bruke spillolje som tilleggsvarme (snakk om CO-forurensing og brannfare:-)). Jobben med å holde varmen må ha vært ganske krevende i det forholdsvis store lokalet, lokasjonen tilsier en ganske kald hverdag ettersom Roa er en av de kaldeste plassene på Hadeland i vinterhalvåret, og det hjalp neppe at det er ei elv (vigga) som rant rett utenfor verkstedet. Etter sigende skal en del av verktøyet for kapping og gravering av gravsteiner ha blitt produsert nettopp i Johnsrud sitt verksted. Det har også utvilsomt vært viktig for gårdbrukere i området og antakeligvis produsenter i omegn når noe gikk i stykker eller en ny teori skulle bli et produkt. Selv om logistikk og kundegrunnlag ikke kunne sammenlignes med dagens, kan jeg tenke meg at Roa var ved en stamvei den gangen som nå (dagens Riksvei 4/E16).

Når man går gjennom og studerer rommet er det virkelig imponerende at noe kunne fungere på denne måten. Alt som ble laget skulle passe i forbindelse med noe annet. Muttere med gjenger måtte passe med bolter, hengsler, meisler måtte ha god kvalitet og stoltheten til både arbeideren og kunden var mer vesentlig enn mange tilfeller i dag. Det å levere et personlig laget produkt må ha en annen følelse enn å selge en metallgjenstand som kun er lagt i ei hylle.

Maskinene er så solid laget at det ser umulig ut å ødelegge dem. Dreibenk på noen meter i lengde med solide stålbjelker som grunnlag, håndtak som på langt nær er utslitt bærer preg av å ha blitt brukt av hender over lang tid. Polert blanke på de områdene hvor hender tok oftest tak. Metallspon på gulvet og all slags deler i små og store varianter ligger fortsatt i hyller og skuffer, til og med en liten symaskin står i et hjørne og for meg er det en gåte hva dem brukte den til i denne sammenhengen. Det jeg vet er at Museet gjør sitt beste for å gjennskape originalen når bygninger blir restaurert og satt opp igjen innenfor gjerdene og jobben er god. Noen praktiske justeringer blir kanskje lagt inn noen ganger.

Ett eksempel er en jernbaneskinne som er felt inn oppunder taket på tilbygget til verkstedet, forklaringen ligger i etasjen over. Et veveri som tidligere hadde sin tilhørighet på Gran fikk sitt inventar reddet og plassert i andre etasjen over metallverkstedet. Dette er selvfølgelig ikke originalt og når belastningen av maskinene skal bli tolerert av et gammelt bygg må noen ha en god plan. Hvor mange tonn maskinene i veveriet veier skal være usagt, men at det er en formidabel vekt er det ingen tvil om. Men man skulle aldri tro at de maskinene kom fra en annen bygning (hvis man ikke leser informasjonsplakaten). Alt er satt sammen logisk og for de aller fleste uten spesialkunnskap, på en måte som ser helt tidsriktig ut. Bygningen har en verdi som ikke kan måles i penger, den var forgjengeren til løsningene vi har i dag og står som et supert eksempel på at Norge kan produsere perfekte og funksjonelle ting. Kunsten som ble til i Johnsrudverkstedet har vært med på å skape ideer og løsninger som mest sannsynlig har blitt til både traktorer, biler, dørhengsler og andre komponenter vi i dag masseproduserer på sekunder. Å ta vare på dette innblikket i grunnlaget for hva vi i dag opplever som en selvfølge har virkelig en betydning som man tar litt lett på.

 

En av maskinene i veveriet over maskinverkstedet. Innenfor døra i bakgrunnen var det en hybelleilighet for utleie og et lite rom hvor en skomaker hadde sin arbeidsplass. Prinsippet med reimdrift er likt det som er i 1 etg.

Hele det sinnerike systemet med belter og hjul gjør verkstedet til et ganske stille sted selv når motoren er slått på. Istedenfor en motor for hvert verktøy, rett ved den som gjør jobben, finnes det kun en motor lengst mulig unna arbeiderne. Denne dagen var ikke systemet igang, men hvis man tar en tur hit de dagene som det er arrangement på museet vil alt mest sannsynlig snurre og gå. Verkstedet i seg selv er faktisk et håndtverk på lik linje med det som ble laget her, det samme er jobben som er gjort for å bevare bygningen og flytte alt. Hvis et løpehjul er litt skeivt montert vil reima hoppe av og ingenting vil virke. Når vi da snakker om ca. 30 hjul som skal fungere sammen, blir alt en ganske stor jobb.

Kongeveien 92 på Jaren har mye å by på for de fleste som kan filosofere litt og vil krydre hverdagen litt. Det er åpent hverdager hele året og omvisninger kan avtales. På aktivitetsdager i helgene er det vanligvis godt besøkt og veldig populært å oppleve livet på plassen.

Men hvis man vil ha en turdag over Tingelstad og Granåsen med søsterkirkene og Glasslåven, vil dette være en super plass å ta lunsjpausen. Hvis du tar en titt rundt deg der du sitter og ser på alt fra dørhengsler til bordbein, vil man på Hadelandsmuseet kunne finne en del av grunnlaget til at det i dag finnes et metallstativ å henge flatskjermen på, moderne klær på kjøpesenter eller hvordan “evigvarende” leker kunne lages med en barkebit, pinne og papir.

Johnsrudverkstedet er intet unntak, den som tok sjansen på investeringen og innsatsen for hundre år siden gjorde en formidabel jobb. Og med litt fantasi er det ikke vanskelig å se for seg en pengesterk kar som kommer for å bestille et kostbart mesterverk, eller en lutfattig bonde som fikk en reparasjon av hesteplogen på krita av ren samvittighet og god folkeskikk.

 

Uansett blir historien det du gjør den til når verkstedet omfavner deg.

https://track.adtraction.com/t/t?a=1104407190&as=1237334963&t=2&tk=1

 

Skrevet av:

 

Hans Kr. Bjerkeli

Sagelva, Bjorli

Bjorli ligger midt mellom Åndalsnes og Dombås med E136 som går gjennom bygda. Nord for veien finner man blant annet skisenter, klatrepark, butikker og en liten handlegate bygget i gammel stil. Med omtrent 1000 hytter i området er tettstedet preget av vinteren preget som den mest travle sesongen.

Naturen sørger for de beste mulighetene for dem som ønsker å benytte seg av fjell og vidde, eller bygging av noe av det beste som finnes når det kommer til å vise fram hvordan vannkraft ble utnyttet i Norge.

SAGELVA:

Sagelva er bygget på så å si rent dugnadsarbeid og av dem som har brennende interesse for at Bjorli skal bestå som en solid trivelig bygd, og dem som ønsker at framtiden kan få en mulighet til å oppleve svunne tider. Norge har behov for mennesker som brenner for å vise fram røttene våre i praksis! Kulturlaget ble stiftet i 1999 og hadde en plan om å bygge en vanndrevet sirkelsag og det har blitt til mye mer enn det.

I tillegg til sirkelsag er det oppgangssag, mølle, toving av vømmølsklær, vannkraftverk

Sagelva, Bjorli

 

og mye annet som fenger og engasjerer de besøkende.

 

I pakt med naturen:

For å illusterer hvordan naturen er det sentrale element i hele parken, er det en historie om når kraftverket skulle bygges. Det ble tegnet forholdsvis høyt for at generatoren skulle kunne plaseres i bygningen, men utbyggeren hadde andre planer. Han syntes at det ble for ruvende i naturen og bestemte derfor at turbinen skulle heises inn med kran, to store skyvedører montert på taket sørget for at det kan åpnes og lukkes og generatoren kunne da heises ned og bygningen bli et naturlig element i skogen.

Hele kultursenteret viser hvordan elva har vært brukt i 300 år for å skaffe beboere det som måtte trenges til å overleve tøffe vintre.

I dag er det turister som er hovednæringen mer enn det som blir produsert der. Fra alle land og både fra hav (cruisbåter til Åndalsnes) og turister som reiser landeveien komme innom for å bli imponert av det som har blitt skapt.

 

Flinke folk med engasjement, samarbeid og et par solide hender kan få til utrolig mye for framtiden. Trikset må vel være å ta vare på det generasjonen bygde opp av kunnskap, erfaring og slit.

Jeg lover og komme tilbake til en oppdatering til sommeren når anlegget er åpent igjen:-)

Vennligst si hva du mener i kommentarfeltet under, enten det er om plassen som er beskrevet, noe jeg kan hjelpe med eller bloggen forøvrig. Kommentarer hjelper alle andre, så vennligst skriv noen ord.

Continue reading “Sagelva, Bjorli”