Engasjement vs Klaging?

En stor del av grunnen til å starte Generasjonen er å gi store og små et innsyn i hva som er mulig å få til med riktig innsats og vilje. Inspirasjon, eksempler og forbilder er viktig for alle i livet og ikke minst for dem som sliter mest eller som ønsker mest og ikke får det til. Men i dag når jeg gikk en tur så hørte jeg en podcast som fikk mine små går til og surre litt, det var et tema om å klage. Hvis vi setter et lite perspektiv på hva vi klager over, er det da legitimt? Når jeg var liten så fikk jeg høre en del historier, en av dem var fra min farfar som fortalte om en gang dem var en hårsbredd fra å bli skutt av tyskere under krigen. Samvittigheten til soldaten reddet hele familien, men min fetter har fortsatt veggen med kulehull vel bevart og konservert i sitt nye hus og det setter jeg pris på. Min morfar klagde aldri men det var ingen tvil om at det var tider hvor man måtte velge mellom å spise kornet eller og selge det for å få råd til poteter som skulle settes i jorda. Dem måtte velge mellom å sulte eller å ha ny avling til høsten. Men dem kom gjennom det, med hardt arbeid og innsats uten sidestykke. Jeg gikk for noen år siden en tur og møtte en snakkesalig fyr som forklarte at når han var guttunge så gikk han til postkontoret tre kilometer unna for å hente posten. I dag steiler mange når avisa ikke er i postkassa før frokosten. Men glemmer også dette når internet er litt tregt. Stor krise er det og hvis telefonen mangler strøm og laderen er borte, men glemmer vi ikke at for noen tiår siden var det ikke tid til å klage. Var ungen dødssyk i heimen så var det noen som måtte gå noen kilometer etter legen (eller ofte veterinæren) i håp om at livet kunne reddes. Alt rundt oss har jo blitt skapt fordi noen ikke var fornøyde og jeg liker tanken om at man skal være glad for det man har, men aldri helt fornøyd. Og noen ønsker en dyrere Porche, mens andre ønsker varmere sokker. Det skal være forskjell på mennesker og ønsker på samme måte som det er forskjellig størrelse på trær og blomster. Det er naturens måte og sørge for framgang. Og vi er tross alt en liten brikke i naturens system. Men er det på tide med en diskusjon og en skikkelig visualisering om hvordan vi faktisk har det? Tenker vi over at de problemene vi klager over egentlig, i de fleste tilfeller er en luksus? Har vi blitt en generasjon som sitter å venter på at noen andre skal rydde opp fordi vi klager?Klaging ser og ut til å ha blitt flyttet enda et hakk lenger, vi klager ikke lenger over den luksusen vi selv mangler, men vi klager over den luksusen ANDRE mangler. Jeg leser i dag om en gutt som blir mishandlet og utstøtt fordi klesmerket og fargene ikke er som andre liker det. Er da grensen for hva vi klager over til og med blitt flyttet over til hva andre gjør? Hvordan kan vi da forvente at kommende generasjoner ønsker eller finner motivasjon til å forbedre og skape? Vi er avhengig av at noen tør, vi er også avhengig av at de som tør ikke blir offer for at andre klager i misunnelse over engasjementet. Neste gang jeg får litt lite skum på Capuccinoen så vil jeg utvilsomt dra en tanke til min oldefar som kokte kaffe på samme gruten nesten et dusin ganger for i det hele tatt å få kaffe, eller når jeg kjøper meg sokker kan jeg alltids tenke litt på min mormor som reparerte sokkene til min morfar for tredje gang istedenfor å strikke helt nye. Det å ønske forbedring er naturlig. Men det ligger en stor forskjell i å klage fordi man ønsker en forbedring eller å engasjere seg fordi man ønsker seg en forbedring. Hvor går egentlig grensen for klaging og hva man bør akseptere? Har vi blitt en generasjon pyser som ikke vil engasjere seg i å gjøre et stykke arbeid for å forbedre fordi noen andre vil ordne det? Jeg håper uansett at denne siden vil bli et sted du kommer for å få inspirasjon når ting går litt skeis eller det er en god ide som ser litt vanskelig ut å virkelig satse på. Det finnes mange som får til mye, og vi har alle godt av å få et perspektiv på hvem vi virkelig er for å se realistisk på dagen i dag.